Grieg var ikke pacifist men krigsmodstander
Han valgte dog at være aktiv som krigskorrespondent, og ikke spilde sine gode evner som soldat.
Af Af Tom Vilmer Paamand - 2020
Danskere har et særligt forhold til Nordahl Grieg, som ikke engang nordmænd har. Hans sang "Kringsatt Av Fiender" fik melodi af en dansker, og er fortsat en samlende fællessang - men dens fredsvilje kan åbenbart også virke skræmmende, så nogle prøver at udnytte Grieg til et
opgør
med pacifismen.
Modhistorien er korrekt nok, at Grieg deltog i et Royal Air Force angreb på Tyskland, hvor han omkom - men her glemmes ofte behændigt, at han ikke var med som soldat, men som krigskorrespondent. Grieg var for det meste en kriger uden våben. Han var også Moskvatro kommunist og aktiv krigsmodstander, hvilket ikke var nemt at være med det parti.
Grieg var dog ikke pacifist, på trods af hans kendte sang, der oprindeligt blev fremført i 1936 som en rimet tale til Oslos studenter. Sangen er et markant opråb om at gribe til aktiv handling uden våben mod krigens uret: "Dø om du må - men øk det og styrk det".
Pacifisme er netop aktiv krigsmodstand, ikke passivitet - men altid uden våbenmagt. Grieg var som alt for mange "krigsmodstandere" voldsomt imod krig, men med en kattelem klar til hvis den helt rigtige kamp lige kunne vindes med våben i hånd. Og det var Anden Verdenskrig for Grieg - det dog valgte at være aktiv som krigskorrespondent, og ikke spilde sine gode evner som soldat.
Griegs væsentligste budskab var dog tiltroen til en handlingens humanisme i os alle. Dette fik han mulighed for at sige direkte til danskerne et par måneder før sin død, da han i 1943 talte direkte til Danmark via BBC. Her skelnede Grieg omhyggeligt mellem den almene tysker og så de egentlige nazister. Grieg opfordrede især danskere og nordmænd til aldrig at glemme, at der findes et andet og fredeligt Tyskland, som vi da måtte søge at kalde frem igen.
Griegs aktivt humanistiske krigsmodstand var dog langt mere synlig i hans hjemland, hvor de norske lærere kæmpede en brav og våbenløs kamp mod et påbud fra den daværende ministerpræsident Quislings regime om at nazificere undervisningen. Lærerne vandt, og Quisling stod stærkt svækket tilbage.
Nordahl Griegs tale til Danmark
Under krigen i Norge tenkte jeg ofte på Danmark, det andre landet som ble overfalt 9. april. Danmark, tenkte jeg, ble nettopp rammet så skjebnesvangert av sin egen natur, det blide og yndefulle ble noe fiendtlig for Danmarks folk, fordi tanks og bombefly kunne innkretse dette lille, åpne landet på ingen tid.
Her ute, i Amerika og England, har jeg truffet gamle og nye danske venner som kjemper for sitt lands sak. Men først og fremst var det ute på Atlanterhavet jeg så Danmarks frihetskjempere, sjøfolkene; tre-fire tusen skal det være av dem. Men det er en annen umerkelig krig, uten handlinger, som jeg ofte tenker på: selve møtet mellom tyskerne og det danske folk. Bak en mur av kulde mot de fremmede lever dansk ånd, dansk menneskelighet. Tyskerne patruljerer langs muren. Hva tenker de på mens de stirrer inn?
Undertiden kan det synes som det er en arvesynd av råskap og grusomhet i hele det tyske folk. Det lar ihvertfall sine soldater skyte uskyldige til bøsseløpene er glohete og det lar sine fangevoktere mishandle vergeløse. Men vi i Norge skal ikke glemme at det var til en tysker, pint i en tysk konsentrasjonsleir, vi for bare få år siden ga Nobels fredspris.
I Amerika så jeg de mennene som sammen med president Roosevelt fører kampen mot nazismen. Jeg skal her nevne to av disse lederne. Den ene er en danske, kjøbenhavnergutten William S. Knudsen, som er sjef for hele opprustningen, og som er ansvarlig for at tanks og flyvemaskiner velter frem, for å befri også Danmark.
Den andre er Wendell Wilkie, av tysk ætt og stolt over det. Når han står på platformen, bredbringet, stor åben og egger Amerika å at yde de allierte en hjelp uten grenser for å knuser Hitler-Tyskland, er det ikke naturlig for talerne etter ham å dvele ved den evige arvesynd i det tyske blod.
Ja, det finnes et annet Tyskland, og om det er pint til underkastelse eller om det er beruset av medgang, skal vi kalle på det. Her har dansk ånd, i sin ensomhet, en gjerning å gjøre. De tyske garnisonene som tramper langs den usynlige muren, kan her få bekreftelse på verdier som er nektet dem selv. Ansikt til ansikt med dansk følelse av menneskeverd så nær og så fjern, vil det annet Tyskland kunne finne seg selv.
Danmarks milde natur kan hjelpe til seieren, tross alt! Tilbake blir nazi-tyskerne. Med dem har Danmark, når timen kommer, nettopp i sin ånds lidenskapelige krenkethet, sitt oppgjør å ta. Det vil få hjelp av alle frie folk, og av de underkuede - kanskje også blant dem som hører hjemme sønnenfor Danmarks grense.
Citeret fra Nordahl Grieg: Samlede Verker
Under krigen i Norge tenkte jeg ofte på Danmark, det andre landet som ble overfalt 9. april. Danmark, tenkte jeg, ble nettopp rammet så skjebnesvangert av sin egen natur, det blide og yndefulle ble noe fiendtlig for Danmarks folk, fordi tanks og bombefly kunne innkretse dette lille, åpne landet på ingen tid.
Her ute, i Amerika og England, har jeg truffet gamle og nye danske venner som kjemper for sitt lands sak. Men først og fremst var det ute på Atlanterhavet jeg så Danmarks frihetskjempere, sjøfolkene; tre-fire tusen skal det være av dem. Men det er en annen umerkelig krig, uten handlinger, som jeg ofte tenker på: selve møtet mellom tyskerne og det danske folk. Bak en mur av kulde mot de fremmede lever dansk ånd, dansk menneskelighet. Tyskerne patruljerer langs muren. Hva tenker de på mens de stirrer inn?
Undertiden kan det synes som det er en arvesynd av råskap og grusomhet i hele det tyske folk. Det lar ihvertfall sine soldater skyte uskyldige til bøsseløpene er glohete og det lar sine fangevoktere mishandle vergeløse. Men vi i Norge skal ikke glemme at det var til en tysker, pint i en tysk konsentrasjonsleir, vi for bare få år siden ga Nobels fredspris.
I Amerika så jeg de mennene som sammen med president Roosevelt fører kampen mot nazismen. Jeg skal her nevne to av disse lederne. Den ene er en danske, kjøbenhavnergutten William S. Knudsen, som er sjef for hele opprustningen, og som er ansvarlig for at tanks og flyvemaskiner velter frem, for å befri også Danmark.
Den andre er Wendell Wilkie, av tysk ætt og stolt over det. Når han står på platformen, bredbringet, stor åben og egger Amerika å at yde de allierte en hjelp uten grenser for å knuser Hitler-Tyskland, er det ikke naturlig for talerne etter ham å dvele ved den evige arvesynd i det tyske blod.
Ja, det finnes et annet Tyskland, og om det er pint til underkastelse eller om det er beruset av medgang, skal vi kalle på det. Her har dansk ånd, i sin ensomhet, en gjerning å gjøre. De tyske garnisonene som tramper langs den usynlige muren, kan her få bekreftelse på verdier som er nektet dem selv. Ansikt til ansikt med dansk følelse av menneskeverd så nær og så fjern, vil det annet Tyskland kunne finne seg selv.
Danmarks milde natur kan hjelpe til seieren, tross alt! Tilbake blir nazi-tyskerne. Med dem har Danmark, når timen kommer, nettopp i sin ånds lidenskapelige krenkethet, sitt oppgjør å ta. Det vil få hjelp av alle frie folk, og av de underkuede - kanskje også blant dem som hører hjemme sønnenfor Danmarks grense.
Citeret fra Nordahl Grieg: Samlede Verker
Send gerne link til mine tekster videre. Kopiering til videre udbredelse bør du først
bede om tilladelse til. Tekster bliver nemlig fortsat opdateret og omskrevet, efterhånden som jeg bliver klogere. Ikke mindst fordi jeg tit ændrer mening - og gerne vil have at folk ser min nyeste version af den endegyldige tekst :). Støt gerne via MobilePay:
©pdateret
2020
- WebHamster@FRED.dk:
Tom Vilmer Paamand