Hvordan komme videre?

Se indhold fra:
Fred & Frihed
    Ikkevold
  nr. 1 - 1999

- se andre blade

Krigen har nå pågått i en måned og få løsninger er i sikte. Det diskuteres diverse militære løsninger i forskjellige fora. Noen vil "tilby Milosovic" en tidsbegrenset bombestopp for å se om han er villig til å begynne en tilbaketrekking av tropper.
Andre vil sette inn bakkestyrker og en ikke ubetydelig del ønsker å fortsette bombingen. Det diskuteres også å utvide boikotten av Serbia til å gjelde petroleumsprodukter.

Tilby våpenhvile?
Jeg ser ikke at NATO har noen mulighet til å "tilby" noe helst. Man "tilbyr" ikke remi i sjakk når motspilleren har det spillemessig overtak!
Milosovic har vunnet den politiske krigen og har fortsatt militær kapasitet til å drive en langvarig krig mot bakkestyrker.

Bakkestyrker
Invasjon med bakkestyrker er politisk meget vanskelige fra alle andre steder enn Albania, og der er det helt klart militært sett mest problematisk. Det finnes mange eksempler på at teknisk overlegenhet ikke rekker for å drive ut en gerilja. Tapene vil uansett bli meget store på begge sider.
Dersom det fortsatt finnes Kosova/o-albaner som fortsatt bor i sine hus da en bakkestyrke går inn, vil antallet sivile offer økes dramatisk. En slik invasjon ville ikke kunne begrenses til Kosov@.
Skal krigshandlingene opphøre må hele Serbia besettes. Det er lite trolig at en total NATO-okkupasjon av et ortodoks land vil kunne aksepteres av Russland, Hviterussland og Ukraina.
Da vil nok de siste ukenes verbale trusler fra disse land realiseres i handling. Muligheten for et slikt scenario bør skremme oss alle.

Fortsatt bombing
En fortsatt bombing ville ikke vinne frem og den vil gjøre Serbia, Montenegro og Kosov@ totalt ødelagt. Den siste uken har det i stor grad vært sivile mål som har blitt angrepet. Ikke bare strider dette mot Genève-konvensjonen, men konsekvensene blir enorme for hele regionen i mange tiår framover.
Vi vet fra Irak at barnedødelighet, epidemier, undernæring og manglende helsetjenester blir resultater av en utslått infrastruktur. I tillegg kommer den radioaktive nedsmitting som er resultatet ved intensiv bruk av panserbrytene ammunisjon med uran.
Uranoksid spres og medfører at barn fødes med misdannelser, øket kreftfrekvens og øket barnedødelighet. De kjemiske industrier som bombes sprer store menger gifter som vi i dag ikke kan overblikke konsekvensene av.

Oljeboikott
En oljeboikott på toppen av dette vil få direkte konsekvenser for jordbruksproduksjonen. Rasjonering på diesel og bensin vil først og fremst gå ut over privatpersoner. Ved fortsatt bombing og en stor mangel på diesel vil medføre at ikke jordbruket får gjort årets våronn. Det vil få meget store konsekvenser til høsten, den kommende vinter og neste vår.
Utbredt sult og undernæring kan fort medføre flere dødsoffer enn selve krigføringen. Og også denne gang er det de sivile det går ut over. Bruttonasjonalproduktet i Serbia/Montenegro dekkes til mer enn 25% av jordbruksproduksjon.
De militære "medisinene" ser ikke ut til å fungere som tenkt. Men når pasienten er dårligere enn noen gang, så velger NATO å øke medisindosen. Dette er ikke fornuftig politikk. Det fornuftige nå er å søke politiske løsninger. Ethvert forsøk på dialog med regimet i Beograd er positivt og bør oppmuntres.
Jo flere kontakter jo bedre. Russland har hittil vært den mest aktive part på dette området og bør fortsette sine anstrengninger. OSSE ledes i dag av et av de angripende land og har sannsynligvis spilt ut sin rolle. Skal OSSE på banen igjen bør nok Vollebæk overlevere formannskapet til et nøytralt land. Og muligens kan OSSE i så fall kan spille en viktig rolle.

Mangler ideer og aktører
Jeg tror at det skulle være nyttig og viktig med en ny aktør for å få en reell forhandlingsprosess i gang. Russland kan sikkert være med på et nytt initiativ, men behøver en partner.
Norges og NATOs absolutt viktigste bidrag til en løsning er umiddelbar og villkårsløs bombestopp. Det prestisjetapet for NATO og USA en slik handling medfører veies lett opp av dens langsiktige fordeler for hele Europa.
Jeg har ved noen tilfeller forslått at OAU (Organisasjonen for Afrikansk Enhet) kan være en slik ny aktør i denne konflikten. Mange har dratt på smilebåndet når de hører forslaget. Hvorfor? Jeg tror det finnes tre viktige grunner til at få har seriøst overveid forslaget:

1. De kjenner ikke til OAU og deres konflikt-handtering avdeling

2. Det tilhører ikke deres forestillingsverden at afrikaner kan hjelpe Europeer

3. Det skulle være et enormt prestisjetap å be representanter fra det afrikanske kontinent om hjelp

Kort til det første: OAU har en avdeling (The Commis sion of Mediation, Conciliation and Arbitration) med utdannede konflikt-handterere som har en langt bedre utdannelse enn majoriteten av Europeiske diplomater. De har en gedigen erfaring og kan ikke mistenkes for å være partiske i den pågående konflikten. En delegasjon ledet av en Mandela eller en Nyerere tror jeg skulle kunne skape gjennombrudd i den låste situasjonen.
Til det andre punktet rekker det kanskje å påpeke at mange tar det som en selvfølge at Norge kan spille en konstruktiv rolle ved konflikter i Midtøsten eller Guatemala, men å tenke seg det motsatte strider mot deres selvbilde. Enten kommer dette av en rest av kolonial tenkning eller så er det en livs levende rasisme.
Det er også verd å notere at høyere NATO-offiserer har tatt forslaget på langt større alvor enn venstresidens ledere.
Til det siste punkt tror jeg vi må erkjenne at vi ikke har politiske ledere i vestverden som skulle kunne bære et slikt prestisjetap. Deres eget renommé kan risikere en belastning som ingen av dem tåler. Dette er et alvorlig problem.

Helhetlig prosess uten press
Jeg tro den politiske løsningen må legge alle store problem på Balkan på bordet. En nøkkelbrikke her er de 600 000 serbere som ble drevet ut fra Kroatia og Bosnia med NATOs velsignelse og som i dag lever som flyktninger i Serbia.
Deres situasjon har mange paralleller til Kosova@-albanernes situasjon, og muligens kan de to folkegruppene få tilnærmet liknende løsninger når det gjelder status, bomuligheter og rettigheter.
Gi forhandlerne 3-5 år og la forhandlingene foregå mellom grupper fra forskjellige deler av landet og mellom grupper fra samme land.
Slike forhandlinger må skje på flere plan:

Statsrepresentanter
Opposisjonsgrupper
Nasjonale NGOere
og lokale grupper

Alle de innblandede parter må få føre debatter både mellom seg og med tilsvarende grupper fra de andre parter.
Altså: både horisontale og vertikale kommunikasjoner. Komplekse problem løses ikke ved å forenkle eller ved å redusere antallet parter.
Det er god konflikt-handtering å bruke den tid som trengs og å se helhetlig på konflikten. Oppbyggingen må starte umiddelbart
Så snart det er mulig bør det sendes inn store styrker FN-observatører fra ikke-NATO-land. Under Ramboillet forhandlingen var det serbisk aksept for FN-observatører i Kosov@.
En stor satsning på å bygge opp og forsterke det sivile samfunnet, infrastrukturen og industrien må starte umiddelbart. Dersom NATO-landene kan satse samme summer på oppbygging som på bombing så er det en akseptabel start.
Dette er nok den mest konstruktive rolle Norge og NATO kan spille de kommende år.

Jørgen Johansen arbejder i Institu tionen för Freds- och Utveck lings forskning vid Göteborg Universitet